Tiden har gått fort og i morgen skal den yngste på leirskole. Det blir uvant og rart for oss alle.
Vi har lite familie. Min mor har fylt 80 år og bor ca 45 min unna i bil. Broren til mannen min og kona hans bor rett i nærheten av oss, og heter bare Tante og Onkel . Gutten har selvfølgelig sovet over hos tante og onkel. Det har også vært noen netter hos mormor av og til. Utenom det har den yngste gutten kun sovet over hos en kamerat noen få ganger , men det er noen år siden nå. Det blir virkelig rart å føle på at han nå er så stor at han skal være borte fra tirsdag til fredag. Helt uten mobil og kontakt med oss. Han selv føler seg absolutt stor nok, det er nok verre for meg. Han er jo det yngste barnet mitt tross alt. Nå vet jo både vi og gutten vår litt om leirskolen, for vi har en gutt som var der for to år siden. Vi vet det blir seiling, rappelering, fotball, padling og mye annet gøy. Egentlig gleder jeg meg på hans vegne. Kanskje gleder jeg meg aller mest til han kommer hjem og kan fortelle om opplevelsene sine. Så kan vi glede oss sammen med ham og drømme oss litt bort når han forteller om ballkasting på brusflasker og bading i kaldt vann.
Feiring ? I fjor var det verre. Da visste vi lite om denne pandemien, og vi torde ikke så mye. Min mor kom til oss for å feire nasjonal dagen, men hun måtte bare treffe oss utendørs. Vi satt i hagen og holdt god avstand til barnas mormor. Vi hadde grillmat og leker. Hadde det vært nydelig sol og varmt vær, kunne det vært en idyllisk dag. Vi fikk trøste oss med at det ikke regnet. I år var det annerledes. Vi våknet opp på hytta og jeg vekket barna med sang og flagg. Tenåringen var ikke så begeistret for å bli vekket på den måten. Dette var dagen vi måtte kjøre hjem etter en langhelg på hytta. Så i finstasen satte vi oss i bilen. Da vi kom til Valdresporten Vertshus stoppet vi. Der koste vi oss med dagens middag. Ørreten jeg og mannen min fikk var helt nydelig. Barna valgte svinestek og de skrøt av den. Det fulgte kaffe/kakao med maten og is. Det var slettes ikke noe dumt sted å feire litt. Hjemturen ellers gikk fint og helt uten kø. Neste år håper vi på barnetog og korpsmusikk. Jeg savnet å høre korps. Spesielt trommene. Jeg har alltid elsket å høre trommene i korpsene. Vel, det nærmer seg bedre tider. Vaksiner er på gang, så neste år da må det bli barnetog og korps i gatene!
Plattingen ble ferdig på tirsdag. Det finnes nok de som hadde tatt alt på en gang, men det orket ikke jeg. Ferdig ble det etter hvert. Nå er det ferdig beiset. Nå er det huset som roper veldig høyt etter ett strøk maling. Jeg velger å lukke ørene noen uker til.
Mannen min snekret fuglekasse og han gledet seg til å henge den opp i ett tre ved siden av hytta. Hagemøbler til hytta fant vi på Finn.no. Spisebord med 6 stoler. Jeg gledet meg til å få plassert dette rett ved inngangen til hytta. Rart hvordan slike små ting kan bety så mye. Vi har en knøtt liten tilhenger, med lave kanter. Det vil si at den hadde lave kanter frem til onsdag kveld. Da fant mannen min noe gammel parkett som aldri var blitt brukt, og vips hadde tilhengeren litt høyere kanter. Så dro vi. Det var artig å se spisebordet på den tenkte plassen, med seks stoler rundt. Stol syv og åtte fikk plass rett ved inngangen sammen med campingbordet vi kjøpte i sommer. En koselig krok der vi kan sitte med kaffekoppen på morgener med sol. Vi rakk å henge opp fuglekasse, klippe ned litt busker og sy ett par gardiner, før det bar hjemover igjen. Nå er det ny uke og på tide å få gjort litt her hjemme.
Etter noen kalde dager, så kom en dag med varme og sol. En dag som satte i gang det hele. Dagen da vårfornemmelsen tok overhånd og jeg løp rundt og tenkte på hvor fint alt ble til sommeren. Gledet meg til blomster, fugler og barn i hagen. Vi må kjøpe terrassevask og beis, sa jeg til mannen min. Til helgen må jeg få det fint. Det er jo koselig å jobbe ute når sola skinner og man hører fuglesang overalt. Så kom kulda tilbake. Lørdag hadde jeg ingen unnskyldning. Vi hadde tross alt stått i kø på Europris en evighet og pustet tungt i munnbindene våre, for å få kjøpt beis i bøttevis. Jeg stod altså der ute i tykk jakke og vasket platting. I pausen satte vi oss ned for å se på fuglene som så ut til å flytte inn i fuglekassa på veggen, mens vi drakk kaffe. Det var da jeg så det. Disse hvite flakene som falt ned fra himmelen. Det er ikke greit. Vi nærmer oss mai og jeg klarte å mase barna våre til å hjelpe meg og hente hagemøbler, mens mannen min var på jobb. Det er VÅR! I går lå jeg altså på kne i hagen med kosten i handa og sang Vond rygg, såre knoker av Vazelina. Mannen min ryddet ute og fikk vasket rent grillen. Den var klar til bruk og måtte selvfølgelig brukes med en gang. Så da jeg ganske frossen og endelig ferdig med plattingen og tok meg en varm dusj, fyrte mannen min opp i grillen. Om vi koste oss i hagen, med grillmat? Selvfølgelig ikke, det var jo kaldt. Den spiste vi inne i varmen. I dag er jeg klar igjen. Når jeg nå er ferdig å blogge, er det ut å jobbe igjen. Det er tross alt mer enn plattingen som trenger å beises.
Jeg ser litt tilbake og forteller dere om hverdagslivet mitt i uken som gikk. Det er viktig å tenke positivt og fokusere på gledene.
Jeg nærmer meg 50 år, er gift og har tre barn. Det eldste barnet er ikke barn lenger. Hun er blitt en vakker ung dame på 27 år som har samboer og er bosatt i Trondheim. Vi hadde også to katter, men på forrige fredag måtte vi brått si adjø til Scott.
Jeg tar ett raskt tilbakeblikk på året som gikk, nå denne første bloggen. Covid 19 året 2020 og starten på 2021:
Etter å ha hatt en rolig vår uten en eneste bursdagsfeiring gledet vi oss til sommeren.
Sommeren som var tok vi oppfordringen om å feriere i Norge på alvor. Mannen min og jeg tok med oss guttene våre og dro på lang ferie, mens min mor passet katter. I takboksen dyttet vi inn ett stort og nytt telt, vi hadde investert i. Vi hadde investert i fire luftmadrasser og nye soveposer til guttene. Campingstoler skulle med i tillegg til alt annet man må ha for å dra på tur. Til Haukeli dro vi og der leide vi hytte en hel uke. Så satte vi kursen mot Trondheim. Da vi kom til Vinstra overnattet vi på hotell. I Trondheim ble vi noen dager hos datteren min og samboeren hennes, før vi satte kursen mot Halden. Koste oss veldig på ett flott hotell i Røros. Da vi kom til Trysil satte vi endelig opp det teltet vi hadde dratt med oss i over to uker. En time med innerduk, ytterduk og plugger, så var vi fornøyd. Vi kunne nyte kvelden utenfor den flotte investeringen vår. Men, det ble kjøligere enn vi satte pris på. Jeg våknet utpå natten av at jeg frøs. Da jeg måtte langt og litt lengere enn langt for å finne campingens toalett sånn før det begynte å lysne, var jeg lei. Jeg kledde på meg det meste jeg fant i baggen, før jeg krøp opp i soveposen og satte meg i bilen. Der sovnet jeg etterhvert. Idyllen med telt var visst ikke helt min greie. Natten etterpå sov jeg godt i min egen seng.
Høsten kom med nok ett hyttebesøk. Min mann tok høstferie for første gang. Vi pratet om at vi kunne virkelig ønsket oss egen hytte. Vi dro til Oppdal for å leie denne gangen. Vi fulgte godt med på finn.no og visste godt hva slags hytter som ble solgt og hvor.
Litt lengre utpå høsten så vi en fin hytte på Fåvang. Her kom banken med noen gode råd om hva de syns at vi ønsket oss. Vi justerte litt på ønskelisten og plutselig dro vi en tur til Fagernes for å se på hytte. Ett par uker senere befant vi oss i Trysil for å se på hytte. I november kjøpte vi oss hytte på Bagn. En kjempe koselig hytte med forbrenningstoalett og to soverom. Egentlig tre soverom, da det fulgte med ett anneks.
Hytta har vært flittig i bruk i vinter. Det har blitt noen turer på ski, men også mye måking av snø. Også den helgen som passerte, var vi på hytta. Ettersom verken jeg eller mannen min er vokst opp med hytte, er det vanskelig å vende seg til at hytta er vår. Vi fikk nydelig vær. En liten skitur før man setter seg i solveggen, gjør underverk for sjelen. Kanskje ett par minutter på glinsende snø lørdag formiddag, glemte jeg at vi befinner oss i en pandemi. Det er godt å få lov å tenke på noe annet. I dag er jeg hjemme foran tastaturet, men er på vei ut for å nyte solen. Gjør det dere også.
Scott (nærmest) og Krekar ( i hjørnet) koste seg på varmekablene på badet.
