Trist , men dette blir mitt siste innlegg på Miniblogg.no

De tre gatene som ligger her vi bor  hadde de sitt første Vel møte, på tirsdag. Vi har bodd her i 15 år og klart oss fint uten, men nå har noen funnet ut at de vil søke om midler slik at fotballbanen utenfor huset vårt, kan bli lekeplass. Jeg prøvde å møte opp, men det vil alltid finnes røykere. Min erfaring er at disse veldig sjeldent tar hensyn. De bryr seg sjeldent om at det er barn i nærheten og oss astmatikere blåser de en lang mars i. Jeg får håpe det blir sendt ut ett møtereferat.

Swing er i gang og det betyr at jeg må være to steder på en gang. Kabalen går ikke helt opp. Ettersom vi er med i miljøgruppen til Kom og dans, bør mannen min stille opp på kurs for å hjelpe til. Det kommer altfor mange damer alene og vi har få menn som kan hjelpe til. Det er bra at de kommer alene, det er ikke det som er problemet. Vi skulle bare ønske at det kom flere menn alene også, ettersom det er få menn som kan stille opp fra Kom og dans. Samtidig skal gutta våre trene fotball og friidrett på hvert sitt sted..

Denne onsdagen prioriterte vi trenings stevne på Lisleby.  Yngste mann måtte klare seg på fotballkamp alene, men han fikk sitte på med noen hjem. Selv om vi er to voksne, er det vanskelig å være tre steder på en gang. Mormoren til gutta bor rett i nærheten , så hun stilte opp for å se på gutten på Lisleby, som prøvde å slå sine egne rekorder.

Torsdag etter skolen fortet vi oss til stranden, i håp om at det ikke var noen andre der. Det var det selvfølgelig. Vannet og standen var nydelig og jeg fikk meg en nydelig svømmetur, før det røykende folket jaget meg og gutta hjem.

Endelig hytta igjen. Nydelig der oppe, uten naboer tett innpå. Jeg er glad i folk jeg, men jeg vil velge de selv. Folkemengder er slitsomt og jeg unngår å gå alle steder folk røyker pga min astma.  

Lørdag ble det trening på Fagernes for gutta. Det beste stedet å trene i hele verden. Den yngste trener sprint og løper ved siden av ham som trener hekkeløp.

Fått helt dilla. Min lille hemmelighet er ….. klarer ikke å se bare en episode av gangen av serien Nede. Den er jo slik som livet er. Man kjenner seg jo helt igjen i personlighetene. Og når jeg satt meg ned for å se enda en episode……….ble jeg ganske slukøret. Jeg hadde sett aller siste episode.

Dette bilde stod på en brukt butikk. Det var som om det ropte på meg. Det skal opp på hytta.

Nå legges jo Miniblogg ned. Jeg er sikkert bare en av alle dere andre her inne, som har søkt om å bli overflyttet til Blogg.no. Så er det bare å håpe at noen av oss sees der.

Så er det mandag og nye utfordringer å ta tak i.