Lørdag kom med planer for begge gutta. Den yngste skulle på fotball cup i Skjeberg, men jeg ble med den eldste gutten som skulle løpe stafett.
Løpet hadde start på Torget så jeg slapp guttungen av, mens jeg dro på leting etter parkering. Jeg havnet utenfor Rema og det vil si at jeg fikk ett godt stykke å gå. Flere som må parkere en lørdags formiddag , da det er fullt på nesten alle parkeringer?
Kneet mitt blir stadig verre så jeg begynte å halte med en gang jeg kom ut av bilen. Jeg burde tatt på støtte til kneet, men det hadde jeg glemt. Staver hadde jeg i bilen, men hadde ikke lyst til å ta de frem. Så gammel er jeg tross alt ikke , hvisket det oppe i hodet mitt. På den andre side visste jeg bedre. Jeg hørte på tanken som slettes ikke syns jeg var gammel og bega meg ut på vond asfalt med ett ganske ubrukelig kne. Jeg dro benet med meg gjennom Tista senteret og over gangbroa til Torget. Der fikk vi se målgangen til de som hadde blitt med på Monolitt løpet, som gikk før stafetten.
Halv to ble gutta kjørt til sine respektive etapper, og da var det på tide for denne haltepinken å komme seg tilbake til bilen, for å flytte den noen meter. For det er ikke mange steder i Halden det er lov å stå mer enn to timer. Jeg pustet og peste som en liten hvalross, da jeg ankom bilen. Den fikk en ny plass på omtrent samme sted. Der ble jeg sittende i tyve minutter før jeg var klar til å halte meg tilbake for å se målgangen.
Jeg rakk det heldigvis i god tid. Trenerne til løpe gruppa for Halden idrettslag spurte om jeg ble med ett stykke opp i veien for å heie på våre, men jeg bare pekte på kneet og sa jeg fikk heie de inn det aller siste stykket til mål. En stund var det spennende. Skulle de klare å passere Spenst som også hadde ett veldig godt lag? Det var ikke nødvendig å bekymre seg. Våre ni gutter/menn og ei jente vant helt overlegent. De kom i mål hele 41 sekunder før Spenst. Og da Eskil kom tilbake til torget, var han ikke klar over at de hadde vunnet. Han fikk en gledelig overraskelse da han fikk medalje og fikk se pokalen. Det var kjempe artig å se på, og helt verdt turen selv om jeg måtte halte meg tilbake til bilen (denne gangen følte jeg at jeg nesten krøp) ennå en gang. Jeg satt med benet høyt resten av kvelden.
Etterpå var de fleste fra løpe gruppa ute og feiret seieren med Kebab. Eskil nøt virkelig denne dagen med seier og noe av det beste han vet. Nemlig Kebab.
